Munchs aulamalerier: En strategisk bohems vakre seier

Aldri har vel en PR-kampanje fått et vakrere resultat enn det som henger i Universitetsaulaen. Kunsthistoriker Patricia Berman forsker på Munchs berømte malerier.

Patricia Berman. Foto: Anders Nordstoga.

Av Anders Nordstoga

I dag er Edvard Munchs malerier i Universitetsaulaen ubestridte nasjonalskatter. Solen som står opp for hele salen; Historien som en gammel fisker forteller til en ny generasjon; Alma Maters moderlige visdom – bildene er monumenter over den norske kultur- og kunnskapsnasjonens optimistiske unge år. Det kan være rart å tenke på at den samme maleren to tiår tidligere hadde gitt verden dets mest berømte uttrykk for skrikende eksistensiell angst.

Hva hadde skjedd med Munch i mellomtiden?

– Munch hadde i 1909 behov for å endre sitt omdømme. Å lage maleriene til Universitetsaulaen var den perfekte måten å gjøre det på, sier kunsthistorikeren Patricia Berman. Professoren ved Wellesley College utenfor Boston er en internasjonalt anerkjent ekspert på Munch.

– Det som gjør maleriene spesielt interessante, er at de forteller flere historier: om Universitetet i Oslo, om den norske nasjonens begynnelse og om datidens kunstnere. Det gleder meg at det nå har oppstått en fornyet interesse for dem. Universitetet har innsett at de har en skatt å ta vare på, og det gjøres nå en grundig jobb for å stabilisere veggmaleriene og ta vare på skissene, sier Berman.

Kosmopolittisk bohem

Da Universitetet i 1909 utlyste konkurransen om å få utsmykke den nye Aulaen, lot Munch dem straks vite at han ville delta. Ikke bare var oppdraget viktig, innbringende og utfordrende; den nylig hjemvendte kunstneren hadde også andre grunner til å være interessert. På begynnelsen av 1900-tallet var Munch en av de mest kjente malerne i Europa – om ikke i hele verden. I det norske kunstmiljøet var han likevel ikke noe fast innslag. Han hadde forlatt Norge på midten av 1890-tallet for å bo i Berlin, Paris, og andre europeiske byer.

–Han ble ansett som en representant for bohemske og kosmopolittiske verdier. Han var en avantgardist og en outsider. Oppdraget å male bilder til Aulaen var den perfekte anledning for å ham å reetablere seg i Norge, forteller Berman.

Universell opplysning

Temaet for maleriene var det Munch selv som valgte: universell opplysning. Konkurransereglene stipulerte kun at maleriene ikke måtte være i konflikt med ”Aulaens stil”. Likevel var temaet langt på vei selvsagt. På en tid da universiteter over hele Europa var i ferd med å endres fra eliteinstitusjoner til nasjonale opplysningsinstitusjoner, var det vanlig å bestille malerier som symboliserte denne endringen.

Konsert med Kvindelige Studenters Sangforening under "Solen", 1959. Koret feiret sitt 100 års jubileum med Kong Olav til stede. Fotograf: Ukjent/MUV

– Solen på maleriet foran i salen er det tydeligste symbolet på universell opplysning. Den står opp og skinner for alle. Men Munch blander disse opplysningssymbolene med sine egne personlige symboler. Nakne badende mennesker representerte for ham naturlig helse og kontakt med naturen. På en interessant måte blandes Munchs tanker om kosmisk forening med institusjonell- og nasjonal politikk, sier Berman.

 

Prestisjeprosjekt

Det nye Aulabygget skulle stå ferdig til universitetets 100-årsjubileum i 1911. Utsmykkingen var et ekstremt viktig prosjekt både for universitetet og for nasjonen. Det var knyttet mye prestisje til å få oppdraget. Blant kunstnerne selv ble konkurransen betraktet som bestemmende for hvilken retning norsk kunst ville ta i det nye århundret.

– Veggmaleriene skulle signalisere en gjenfødelse for Universitetet i Oslo. Det hadde vært mest kjent som en elitistisk embetsskole. Nå skulle det legges mer vekt på allmenndannelse. Det skulle bli et universitet for hele nasjonen. For et universitet uten mye penger, var dette en unik mulighet til å markere seg. Samtidig var også nasjonal prestisje involvert. Dette var det første store kunstprosjektet etter unionsoppløsningen i 1905. Aulaen og dets utsmykking skulle symbolisere den norske kulturnasjonen, sier Berman.

Lukket konkurranse

Opprinnelig var planen at maleriene skulle være klare til 100-årsjubileet i 1911. Våren 1909 ble et lite knippe kunstnere invitert til å levere sine bidrag. Edvard Munch var ikke blant dem.

Mange protesterte mot denne fremgangsmåten, deriblant daværende direktør for Statens kunstakademi, Christian Krohg. Konkurransen var for viktig til å være lukket, mente Krohg. Universitetet ga etter. Arkitektkomiteen for Aulaen nedsatte en Kunstkomité, som avgjorde at alle skulle kunne søke om å få delta. Fire kunstnere ble til slutt vurdert: Eilif Peterssen, Gerhard Munthe, Emanuel Vigeland og Edvard Munch. De to siste gikk videre til en neste runde, hvor juryen forkastet Vigelands bidrag.

– Det var bra de ikke valgte Vigeland. De var forferdelige malerier, sier Berman.

Likevel skulle det ta ytterligere fem år før Universitetet motvillig aksepterte Munchs malerier. I 1911 åpnet aulaen med veggtrekk av tekstil der maleriene skulle ha vært.

Det 16. skandinaviske naturforskermøtet, Aulaen i 1916. Kong Haakon VII i midtgangen. Munchs utsmykking har ennå ikke kommet på plass. Fotograf: Ukjent. Eier: Universitetshistorisk fotobase.

Ukonvensjonell teknikk

Hvorfor ble ikke Munchs bidrag umiddelbart akseptert da Vigelands var forkastet?

– Det er vanskelig i dag å forstå hvor radikale Munchs malerier var. På avstand reflekterer de det offentliges ønske om nasjonalromantiske symboler, uttrykt med klare linjer. Men når man studerer dem nærmere, oppdager man at de er malt på fullstendig ukonvensjonelt vis, med lange, ujevne penselstrøk på umalt lerret. Dette ble sett på som uforenelig med klassisisme, forteller Berman.

Mest kontroversielle var maleriene foran på scenen. Siden de henger så høyt og lang vekk fra publikum, er det lett å gå glipp av den spesielle teknikken. Går man nærmere, kan man tydelig se at malingen har rennet ned fra de tykke strøkene. - Paradoksalt nok, er det for meg maleriene forrest i salen som har de klareste klassiske referansene, men de er vanskelige å tolke. De nakne mannsfigurene er kodede referanser til romerske elveguder og statuer fra den greske antikken, forteller Berman. 

Lange kontroverser

Fra 1909 til 1916 var det endeløse kontroverser. Én etter en kom alle viktige kulturpersonligheter på banen. Debatten handlet vel så mye om personer som om kunst. Det begynte med at kunstkritikeren Jens Thiis ble valgt inn i juryen. Som Nasjonalgalleriets første direktør, hadde han kjøpt mange av Munchs bilder.

– Thiis ble sett på som Munchs mann i juryen, mens en annen av medlemmene, kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson, ble ansett å være Vigelands støttespiller, sier Berman.

I tillegg hadde hovedarkitekten bak den nye aulaen, Holger Sinding-Larsen, samarbeidet tett med Emanuel Vigeland om Vålerenga kirke. - Sinding-Larsen hadde helt klart Vigeland i tankene da han tegnet Aulaen. Alle disse båndene vakte sterke reaksjoner, forteller Berman.

Internasjonal kampanje

Munch nektet å akseptere nederlaget i 1911. Han hadde jobbet hardt for å lage maleriene, og sammen med blant andre Jens Thiis hadde han drevet intens lobbyvirksomhet for å vinne konkurransen.

– Da Universitetet ikke ville ha bildene, lagde Munch mindre utgaver av dem. Disse stilte han ut over hele Europa, blant annet i Berlin, hvor de ble overstrømmet med ros. Det at Universitetet ikke ville ha bildene, førte til internasjonal debatt, forteller Berman.

I 1912 fikk Munch stille ut bildene i selve Aulaen. Begrunnelsen var at bare her fikk man det rette lyset til fargene. Det ble en den tidens best besøkte utstillinger.

– Da begynte man å føle at maleriene virkelig hørte hjemme i aulaen, forteller Berman.

Lignet Picasso

Munch viste med sin energiske kampanje et usedvanlig talent for å påvirke folkemeningen. For å aksepteres av det offentlige, måtte han bli kvitt sitt rykte som en bohem på siden av samfunnet. Etter hvert som det brygget til krig, ble det også viktig for Munch å distansere seg fra Tyskland, som han da var sterkt forbundet med.

– Når man tenker på Munch, tenker man på den innestengte og plagede bohemen, men egentlig lignet han mer på Picasso. Munch var eksepsjonelt flink til å bruke mediene – eller å få sine venner til å gjøre det for seg. Han visste hvordan han skulle markedsføre seg selv for å fremstå slik han ønsket. Han var faktisk en pioner på det området. Munch var både en banebrytende modernistisk maler og en av de første strategiske omdømmebyggerne, sier Berman.

Måpende publikum

Til slutt aksepterte Universitetet bildene, men det betalte ikke for dem. Det var Munchs venner som kjøpte dem og donerte dem til Universitetet. De ble installert i september 1916.

– Det er fantastisk å lese beskrivelsene i avisene fra åpningen. Det var lange køer av fullstendig betatte tilskuere. De var fra seg av begeistring for maleriene, forteller Berman.

Munch hadde lyktes med sin omdannelse. På sin 70-årsdag i 1933 ble han feiret som en norsk nasjonalskatt.

Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:55 - Sist endret 8. apr. 2016 12:41