Jakten på Wergeland

Ibsen hadde Strindberg stirrende i nakken når han satt i sitt arbeidsværelse – jeg har Henrik Wergeland. Monumentet over norsk studentliv på 1800-tallet har nå kommet til Forum for universitetshistorie etter å ha vært på avveie siden 1970-tallet.

Av Tor Ivar Hansen

Studentersamfundet hadde allerede på 1850-tallet fått sine første byster av forfattere og vitenskapsmenn, og da Studentersamfundets nye hus i Universitetsgaten 26 stod ferdig til innflytting i 1860 kunne den store festsalen utsmykkes som et panteon over norsk åndsliv. På konsoller høyt oppe på veggene ble det reist store marmorbyster av norske vitenskapsmenn og diktere. Studentene ble våket over av sine helter utført i marmor: Christopher Hansteen, A. M. Schweigaard, Niels Henrik Abel, M. J. Monrad og etter hvert de store dikterne. Omkring 1900 hadde studentene en samling på minst 25 byster.

Byster på rad og rekke i Samfundets festsal. Ukjent fotograf

Kontroversiell

Wergeland var kontroversiell blant studentene lenge etter sin død i 1845. Allerede i 1847 ble hans ettermæle tatt opp til vurdering i Studentersamfundet, hvor majoriteten falt ned på et positivt syn på Wergeland. En minoritet (48 mot 101) holdt fast ved at de ikke hadde noe å takke ham for. Hans markante rolle blant studentene gjorde det likevel naturlig å reise en byste av ham. I 1863 tok en komité av byens damer initiativet til en innsamlingsaksjon for å få hugget Welhavens og Wergelands byster. 1100-1200 damer bidro i innsamlingen, og bystene ble en gave fra norske kvinner til Studentersamfundet. Overrekkelsen ble en grandios fest, hvor 400 damer var invitert. Kvinner hadde ellers ikke adgang til Samfundet. Henrik Ibsen hadde skrevet sang, Ole Bull lot folketoner lyde og ljome, og Monrad talte på vegne av damenes innsamlingskomité.

Henrik Wergeland. Litografi av Bærentzen

Halvveis vellykket

Bysten av Wergeland ble modellert av Julius Middelthun, mens den ble hugget av Brynjulv Bergslien marmor. Middelthun hugget selv bysten av Welhaven. Welhavens byste har i ettertid blitt betraktet som et av Middelthuns hovedverk – han har virkelig klart å gjenskape dikterens berømte blikk. Wergeland-bysten er derimot bare halvveis vellykket.

Beskutt av tyske soldater?

Etter at huset i Universitetsgaten ble solgt og studentmiljøet endret seg, ble de fleste bystene skadet eller de forsvant. Også Wergeland er i dag preget av å ha fått hard medfart – han er neseløs. Sfinksen i Giza mistet i følge myten nesen etter at Napoleons styrker hadde behov for en skyteskive. Om ikke Wergeland er fullt så myteomspunnet som sfinksen, så skal likevel historien ha det til at det er okkupasjonsstyrker som er skyldig også i hans tap av nese. I et brev fra Studentersamfundets formann 5. juni 1948 tillegges skadene tyskerne – bysten skal ha blitt skutt i stykker under krigen. Men tar man skadene nærmere i øyesyn, minner de lite om skuddskader. Tar man i betraktning at bysten har måttet overvære mang en belivet begivenhet blant studentene, er det lett å spekulere i alternative forklaringer.

Foto: Olaf Christensen, IAKH.

Jakten på Wergeland

Welhaven-bysten ble deponert i Nasjonalgalleriet og står trygt der. Wergeland-bysten var derimot kommet på avveie på 1970-tallet og ble ansett som tapt. Noen brev i Studentersamfundets arkiv satte meg på et spor – og etter adskillige telefonsamtaler lyktes det å finne den i et privathjem her i byen. Nå står den i forvaring hos meg inntil man finner et velegnet sted for permanent utstilling.

Av Tor Ivar Hansen
Publisert 25. okt. 2012 18:54 - Sist endret 3. jan. 2013 11:20