Aulaen: Trygg og vakker

I forbindelse med UiOs 200-årsjubileum og Aulaens 100-årsjubileum står festsalen nå frem i ny drakt.  Fra å være preget av slitasje har festsalen igjen blitt et praktbygg UiO kan vise frem med stolthet.

Av Kari Andresen

Det var i 1911 at Aulaen stod ferdig bygget som et tilbygg til universitetsbygget Domus Media. Anledningen var universitetets 100-årsjubileum. Ytterligere hundre år etter skinner det igjen av festsalen.

- Det er kanskje seremoniene som foregår her, i kombinasjon med Munchs malerier, som har gitt Aulaen status som et av hovedstadens viktigste rom. Det sier bygningsantikvarisk rådgiver Jens Treider.

Merket i marmoren

Nederst til venstre er sotflekken et tydelig minne etter Aulabrannen. Foto: Ragna Weider.

Det første han viser frem idet vi går inn i bygget fra baksiden, er salens marmorvegger. Den gråhvite steinen er omhyggelig rengjort og reparert.

-Her har jeg gått over med fargeblyant, sier han og peker på et område som ser feilfritt ut.

En stor rødbrun flekk i steinen oppe ved scenen har likevel fått være – et vitne om den såkalte Aula-brannen i november 1943.  Selv om de materielle skadene på salen ikke var veldig store, fikk hendelsen alvorlige konsekvenser. Universitetet ble stengt og de fleste mannlige studenter arrestert. Hvem som tente på har lenge vært omdiskutert, men historikeren Jorunn Sem Fure går langt i å hevde at en norsk motstandsgruppe sto bak, men at motivet for å velge en symbolsk bygning som Aulaen fortsatt er noe uklart.

Under brannen var Munchs bilder allerede evakuerte. De hadde i august 1940 blitt sendt til Kongsberg hvor de ble oppbevart i gruvene til krigen var over. Etter frigjøringen ble bildene limt på masonitplater - trefiber -  festet til et rammeverk,  før de ble montert opp i Aulaen igjen.

-Merket i marmorveggen etter brannen er uansett et historisk krigsminnesmerke og skal få stå, sier Treider.

Gjenskapt opprinnelige farger

Arbeidet med bygningen har vært et samarbeid mellom Universitetet, Statsbygg, Riksantikvaren samt en rekke rådgivere og håndverksbedrifter.

Griffene får en siste forgylling. Foto: Ragna Weider.

Allerede ute i publikumsgarderoben i Søylesalen slås man av fornyelsen. Veggene er nymalt i den opprinnelige, varme rødtonen, og søylene har fått tilbake sin originale gull- og fargerike blomsterdekor.

Selve festsalen er trukket med et grønt silketekstil på veggene under galleriet,  mens setetrekkene i stolradene og sofaene langs veggene er trukket i et lilla ullstoff. Også her er gullfargen tilbake, blant annet på sofaenes endestykker, som er formet som griffer.

-Stoffene er avstemt med fargene i Munchs bilder, forteller Treider.

Godkjent av Tellefsen

Under eikeparketten på gulvene er det lagt inn vannbåren varme. En helt ny scene skal både gi armslag til musikerne og riktig høydeplassering og lydforhold.

-For de fleste musikere er en debut i aulaen en milepæl i karrieren, og salen har vært kjent for sin gode akustikk, sier Treider. Han pustet lettet ut etter åpningsseremonien, da Arve Tellefsen gikk god for at akustikken er den samme gode. Fiolinisten selv bekrefter overfor MUV at lydforholdene fortsatt holder ypperste kvalitet.

Den nyoppussede garderoben i underetasjen er også en sober kombinasjon av originale detaljer og nye funksjonelle løsninger.

Balsamert rotte

Treider kjenner hver flate og krok og kan bekrefte at det dukker opp mye rart når man skal ta fatt på gamle bygg. Så også her. Da den gamle scenen skulle rives for å gi plass til en ny fant de en nærmest balsamert rotte blant rask og  gammelt høvelspon.

Den kan ha dødd av elektrisk støt etter å ha gnagd på noen elektriske ledninger, forteller Treider som mener rotta må ha ligget der i flerfoldige tiår.

-I brannen under krigen fikk den opprinnelige scenen store skader, og derfor revet av tyskerne. Den nye scenen som ble bygget var det helt umulig å komme til under. Scenen ble senere ombygget flere ganger, forteller Treider.

Rehabiliteringen av Aulaen er i full sving! Ved scenen står Jens Treider i dyp konsentrasjon. Foto: E. Raul da Cunha   

Kunstig dagslys

De største nyvinningene er kanskje likevel glasstaket i kombinasjon med et nytt klimanlegg.

Glasset i himlingen er byttet ut med sikkerhetsglass og er opaliserende – det vil si at det er melkehvitt og ikke kan sees gjennom. Nå er det ikke lenger dagslyset som trenger inn men lys fra regulerbare, kunstige lyskilder over glassflatene.

-Opprinnelig hadde salen blyglassvinduer i himlingen. Også disse ble ødelagt under brannen i 1943. De nye som ble montert var heller ikke gode klimatisk sett, og hadde bidratt til noe skade selv på Munchs kunst. Nå er hele loftet isolert og ventilert, slik at det er oppnådd full kontroll på klimaet. Det gamle glasstaket i yttertaket er bevart under en ny inntekking.

Høyteknologisk konsert

-Treider forteller at om det skulle oppstå brann eller røykutvikling, vil det praktisk talt settes i gang en høyteknologisk ”konsert” i seg selv. Et branntilløp vil umiddelbart registres av en optisk detektor og andre branndetektorer, alarmen gå, vinduspaneler i himlingen åpne seg og en diger vifte sette i gang med å trekke av skadelig røyk og varme. 

-Det påkostede anlegget er en kombinasjon av et ønske om øket personsikkerhet for publikum og andre i salen, og en bedret sikkerhet mot skader på bildene til Munch, sier Treider.

Om man ønsker å ta maleriene ut av salen eller evakuere dem, er det nå etablert en rømningsvei stor nok til at alle maleriene kan flyttes ut av huset. 

-Først går ”Solen” ned, bokstavelig talt – så følger de bildene andre i tur og orden, forteller Treider. 

Dette krever imidlertid et temmelig stort forarbeid, for bildene er tunge og må emballeres godt. Det er ikke altså ikke bare å hekte dem av og løpe.

Kilder:

Fure, Jorunn Sem 2011: Universitetet i kamp 1940-1945

Av Kari Andresen
Publisert 8. mars 2013 11:50 - Sist endret 14. mars 2013 18:33