SV-komplekset: Modernisme for nytt fakultet

Bygningene for Det samfunnsvitenskapelige fakultet stod ferdige i 1967. Eilert Sundts hus A+B og Harriet Holters hus viser hvordan norsk arkitektur beveget seg mot mer rustikke uttrykk i løpet av tiåret.

Utsikt mot SV-komplekset i 1972. Ukjent fotograf/MUV

Av Bjørn Vidar Johansen

Byggeoppdraget hadde gått til den unge arkitekten bak HF-bygningene, Leif Olav Moen. Hans vinnerprosjekt fra arkitektkonkurransen om HF-komplekset i 1958 stod ferdig fem år seinere. Underveis var det blitt besluttet at Det samfunnsvitenskapelige fakultet skulle opprettes. Byggingen av det nye SV-komplekset startet på tomten tvers overfor HF-bygningene. Slik skulle de to anleggene speile hverandre i form og proporsjoner. Prinsippet med en høy bygning omgitt av lave volumer ble videreført. I de lavere bygningene var hovedfasilitetene for studentene plassert – auditorier, lesesaler, bibliotek og studentkontor. I høyblokken holdt de fleste vitenskapelige og administrativt ansatte til sammen med hovedfagsstudentene. SV-komplekset summet snart av studenter og ansatte i nøye planlagte 60-tallsomgivelser.

Internasjonal inspirasjon

Moen var inspirert av amerikanske universitetsområder og av arkitektene som arbeidet i etterkrigstidens USA. Philip Johnson og Mies van der Rohe representerte tidens idealer i internasjonal arkitektur. Formspråket var preget av materialer som glass, stål og betong. Fasadene hadde et regelmessige, rytmisk uttrykk som ofte gjenspeilte en modulbasert bygningskropp. Volumene var ofte skive- eller blokkpregede og bar på en idé om at god og rasjonell arkitektur ikke burde spille på gamle konvensjoner om lesbar funksjon. Moens Blindern kunne ved første blikk ha vært et velregulert næringslivsområde. Men universitetets nye campus var planlagt ned i hver minste detalj med tanke på universitetsvirksomheten.

Helhet og materialer

Mellom SV- og HF-kompleksene ble det dannet en vakker brosteinslagt plass. Trapper og platåer definerer en egen forplass til hvert fakultet. Hovedplassen skulle komme til å markere avslutningen av en akse som allerede var påbegynt mer enn tretti år tidligere, i forbindelse med de funksjonalistiske realfagsbygningene på Nedre Blindern. Leif Olav Moens Arkitektkontor videreførte den røde teglen derfra i begge de nye kompleksene. SV fikk også samme type svarte, asfaltbelagte stålplater på fasadene som allerede var introdusert på HF. Vindus- og døromrammingene er i beiset treverk. Også himlingene i de åpne pergolaene som binder de ulike bygningene sammen er dekket med tre. Teak var tidens mest moteriktige tresort og ble benyttet der hvor det var praktisk og økonomien tillot det.

Aksekontor med muligheter

Smalere vinduer i vindusrekken ga større fleksibilitet for kontorenes størrelser. Ukjent fotograf/MUV.

Et undersøkende blikk mot fasadene henholdsvis til HF- og SVs høyblokk vil registrere at fasadeinndelingen ikke er lik. HFs Niels Treschows hus har vindusrekker satt sammen av like, nærmest kvadratiske glassflater. Det betydde at kontorene innenfor alltid eventuelt måtte utvides med 100% bredde. SVs Eilert Sundts hus har smalere vinduer komponert inn i vindusrekken. Slik kunne de moderne aksekontorene varieres med 50% økt bredde. Og visst hadde størrelsen noe å si – bredden gjenspeilte ofte brukerens stilling eller akademiske posisjon.

En ny planløsning

I SV-komplekset gjør Leif Olav Moen flere endringer fra sitt tidligere prosjekt. Mens Niels Treschows hus har både trappe- og heisrom samlet i den ende enden er heishusene plassert mot midten av Eilert Sundts hus. Fra 3. etasje og oppover er hovedtrappene i nordenden erstattet med mindre trapper i forbindelse med heishusene.

Dette gjør at korridorenes lengde brytes opp. I tillegg introduseres det en kjerne midt i etasjene for kopirom, arkiv, toaletter og andre fasiliteter. Slik etableres det to parallelle korridorer. Fra 3. etasje får bygningen også kontorer samt møte- og kollokvierom med vinduer både mot nord og syd. Eilert Sundt hus fikk dermed flere treffpunkter, samtidig som studenter og ansatte får glede av den vakre utsikten.

Materialer inne

 Vindeltrapp i betong med avtrykk av forskalingsbord på undersiden. Foto: Arthur Sand/MUV.

I interiørene viderefører Moen materialbruken fra HF-komplekset. Gulvenes larvikitt, takenes beisede trelameller og dørenes linoleumsflater gir helhet med naboen i vest. Samtidig gjør Moen endringer. Vestibylen, som også her dekker det meste av bakkeplanet, har ikke HF-kompleksets nøytralt pussede vegger. I stedet er de dekket med samme rustikke tegl som fasadekledningen. Slanke, svarte søyler er erstattet med kraftige rektangulære pilarer av samme type naturbetong som er benyttet utendørs. Hovedtrappene mellom 1. og 2. etasje er nå utformet som vindeltrapper i betong. På undersidene er avtrykket etter forskalingsbordene utnyttet dekorativt. Trappen blir et skulpturelt element i rommet. I den ene lave bygningen, Harriet Holters hus, er veggene delvis støpt av naturbetong – en teknikk hvor tromlede småstein støpes inn i betongen for å gi en livlig og rustikk overflate. Også her er himlingen kledd med trelameller som i de utendørs pergolaene.

Glidende overganger

SV-bygningene spiller på en glidende overgang mellom inne og ute. At første etasjes vindusrammer ofte går helt ned til bakkenivå forsterker transparentsen. Dette er helt i tråd med arkitekturens internasjonale utvikling, med tydelige referanser til Mies van der Rohes Institute of Technology i Illinois, USA. Bruken av platåer, intime uterom og vannbasseng mellom bygningene hører til samme tradisjon. Vannet speiler fasadene og skaper liv og rom. Disse virkemidlene var også et resultat av det nære samarbeidet mellom Moen og Blinderns hagearkitekt, Sverre K. Steine. Arkitektur og uteområder var hele tiden planlagt og utført som en helhet.

I Harriet Holters hus' vestibyle er det vegger av naturstein og trelameller i himlingen. Vindusrammene går helt til gulvet for å knytte bygningen til uteområdet. Foto: Teigens fotoatelier/MUV.

Interiørdesign – som varer?

Innvendig tegnet Moens arkitektkontor møbler, lamper og et svimlende antall bygningsdetaljer. Da SV-komplekset stod ferdig var det et ikke bare skreddersydd for fakultetets behov, det var også et eksempel på tidens ypperste materialbruk og design. Møblene ble laget av krom- eller svartlakkert stål kombinert med lyst treverk. De var gjerne trukket med svart skai. Auditoriene har benker og katetre preget av lyst treverk og svartlakkert stål. Veggene er av tegl. Inn- og uttrukne teglsteiner lager liv i veggflatene og bidrar til de akustiske løsningene. Himlingene i auditoriene er også kledd med trelameller. Som i vestibylen er lysarmaturene felt inn i himlingene. Gulvene er av grågrønn linoleum. Mange av dørflatene er også trukket med linoleum, med en nedre kant av svart gummi. Materialvalget skulle være solid og stå imot slitasje. Samtidig preges dagens SV-kompleks av løs innredning fra 1980- og 1990-tallet som bryter sterkt med opprinnelig stil. Forhåpentligvis vil fremtidige renoveringer ta større hensyn til Leif Olav Moens helhetstanke.

 

Se bildevisning: SV fra flere vinkler

SV fra flere vinkler
Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 2. sep. 2013 14:38 - Sist endret 3. sep. 2013 09:13