Farmasibygningen: Fargerik funkis på Blindern

I 1932 var Institutt for farmasi en av Norges mest radikale bygninger. Farmasøytenes funkishus fascinerer fremdeles.

Av Bjørn Vidar Johansen

Et falmet fotografi viser Blindern ved inngangen til trettitallet. I bakgrunnen skimtes Øvre Blindern gård med hovedhus i hvitmalt sveitserstil. I forgrunnen - en hest i arbeid. Arbeidet skjer ikke på de store jordene som omgir Øvre Blindern gård. Det er i stedet ferdigstillelsen av Farmasibygget hestekreftene brukes til. Som en stor kube av tegl ligger huset alene på Blindernjordene. Resten av universitetsanlegget glimrer med sitt fravær.

Arbeidshester foran farmasibygningen. Fotograf: Ukjent

Konkurranse i klassisisme

Det ble utlyst konkurranse om bygninger for fysikk, kjemi og farmasi på Blindern i 1926. Klassisismen dominerte igjen i Norge. Monumentale bygninger var på nytt preget av antikkens former. Tempelgavler, søyler, pilastre (halvsøyler) og trappeanlegg ble arrangert etter prinsipp om streng symmetri. Husene var ofte blokkaktige i formen, veggene vanligvis uten ornamentikk, vinduene høye, smale og elegante. Bygningene signaliserte ro og verdighet og ga ofte et litt spinkelt, kjølig uttrykk. I Oslo er Deichmanske bibliotek og Soria Moria på Torshov typiske eksempler. Da alle konkurranseutkastene til nytt universitetsanlegg på Blindern var kommet inn, var samtlige forslagene klassiserende i form og utseende. En storslått reguleringsplan av Sverre Pedersen, med hovedakse fra byen mot Blindern, var allerede introdusert.

Vinnerne

Vinnerne, arkitektduoen Finn Bryn og Johan Ellefsen, plasserte fysikk og kjemi i samme bygning. Plasseringen var tilsvarende som det endelig utførte anlegget. Bygningen skulle være universitetets inngangsparti. Klassiske søyler og en stor kuppel dominerte. Bygningskroppen var speilet i en H-form. Basseng med fontene var tenkt både foran fasaden mot byen og mot Blindernjordene på baksiden. Farmasi skulle ligge for seg selv langs bassenget på baksiden, med omtrent samme plassering som i dag. Grunnformen tilsvarte dagens, men det umiddelbare utseendet skulle bli annerledes enn vinnerutkastet.

Ny tid: Funkis!

Fargerik trappehall i svingende funkis. Fotograf: B. V. Johansen

Bryn og Ellefsen dro begge på studieturer til Tyskland og Frankrike mot slutten av 1920-tallet. Der hadde funksjonalismen slått igjennom i arkitektur og design. Funksjonalismen var opprinnelig hovedsakelig en arkitekturteori med sterke sosiale aspekter, selv om vi gjerne snakker om ”funkisstil” i dag. Ønsket om en demokratisering av samfunnet gjennom arkitektur og design stod sentralt. Arkitektene skulle videre vektlegge funksjon framfor konvensjonelle regler og stilsitater. Samtidig ble det etablert klare fysiske kjennetegn; geometriske bygningsformer, horisontale vindusbånd og fravær av ornamentikk. Vi finner alt igjen i Farmasibygningen. Her var det ikke mulig å endre noe særlig på de opprinnelige grunnplanene. En ”funkishud” ble derfor nærmest trukket over huset, både utvendig og innvendig. Enkelte funksjonalistiske bygninger fantes allerede i Oslo, men ingen av denne størrelsen, beregnet for offentlig virksomhet. Farmasibygget revolusjonerte norsk offentlig arkitektur.

Hva var nytt?

Husets kubiske form ble beholdt. Den var allerede ideell for en funkisbygning. Portalen, som opprinnelig skulle ha gått over tre etasjer, ble redusert til to etasjers høyde. Vinduene ble til lange, sammenhengende bånd. Spillet i veggenes røde tegl og kontrasten til sokkelens, portalens og vinduenes granittomramming var nå de eneste dekorative trekkene. Innvendig ble den planlagte hovedtrappen med søylerekker erstattet av en dristig, svevende trappekonstruksjon, fremdeles med klassisismens symmetri. Rekkverket i messing er et mesterverk i design og konstruksjon. Hele interiøret fikk nå preg av strømlinjeform. Det ble fargesatt først til den offisielle åpningen av Blindern i 1936. Fargene var sterke og dirret mot hverandre; eplegrønt, okerbrunt, gyldent. Gråblank aluminiumsmaling skimret i taket, typisk for tidens dristige fargebruk og fascinasjon av kontantrasterende flater. At funkishusene alltid var preget av lyse farger er en
misforståelse av nyere dato.

Lysekronen i trappehallen er inspirert av tidens Art Deco-stil. Fotograf: B.V. Johansen

Funksjonell design

Bygningen skulle fungere som undervisningssted, arbeidsplass og forskningsinstitusjon. Laboratorier og oppbevaringsrom for droger var nødvendige. Interiøret var nøye og helhetlig planlagt. Alt ble utstyrt med en enkel, men stilrent tilpasset innredning, tegnet av arkitektene selv. Oljet eller malt treverk ble kombinert med beslag i blank krom. Stolene var preget av krombelagte stålrør og skinn. Dørene var kledd med glatt, oljet finér. Dette var fremdeles nytt i norske interiører. Radiatorer og toalettinnredning brakte tankene til maskinenes strømlinjeformede estetikk. I enkelte rom ble det innkjøpt nye lamper av den danske designeren Poul Henningsen. Ellers tegnet arkitektene lampene selv. Den store lysekronen i trapperommet var glansnummeret; krom, blankt og etset glass med hint av verdensrom og amerikanske skyskrapere. Farmasibygget var et sant uttrykk for det moderne universitet.

Fabrikk uten pauserom

Faktaark om Farmasøytisk institutt

Offisielt navn: Farmasøytisk institutt

Bruksnavn: Farmasibygget

Adresse: Sem Sælands vei 3

Arkitekt: Finn Bryn og Johan Ellefsen

Byggear: 1930-32

Stil: Funksjonalisme

Funksjon:

Undervisnings- og forskningsbygg med forelesningsrom, bibliotek, laboratorier og kontorer.

Annet:

Blant de aller første offentlige funksjonalistiske bygningene i Norge. Opprinnelig fargesetting i det praktfulle trapperommet er gjenskapt. Flere originale interiører med veggfast innredning, spesialtegnede møbler og beslag.

Selv om bygningen også ble beundret, kom resultatet av Bryn og Ellefsens endringer som et sjokk for enkelte. Sammen med Fysikkbygget og Institutt for teoretisk astrofysikk som raskt fulgte, ble Farmasibygget karakterisert som en ”fabrikk”. Det hadde ikke den klassiske verdigheten man var vant til fra det gamle universitetsanlegget. For arkitektene var kritikken mer et bevis på å ha oppnådd et mål; å skape skreddersydde moderne, allmenne bygninger. Hva var vel bedre enn universitetet som eksperimenterende laboratorium og sted for kunnskapsproduksjon? Universitetet og samfunnet stod ved et veiskille. Andre var mer opptatt av mangelen på pauserom for studenter og ansatte – en funksjon som ikke var prioritert.

Revolusjonen på Blindern

Norsk arkitektur fortsatte i denne nye retningen utover på 1930-tallet. Farmasibygget var del av en mental revolusjon som fremdeles preger vårt syn på arkitektur og design. Da det stod ferdig var bygningen en fremmed fugl. I dag virker det fremdeles moderne. Å stå inne i trapperommets restaurerte fargeprakt griper derimot sansene. Farmasøytenes hus er en milepæl i norsk arkitektur som fremdeles gleder, utfordrer og fascinerer.

Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:32 - Sist endret 27. aug. 2015 10:44